Forsker refser Statkrafts omtale av tradisjonelle folk

– Det er jo bønder, men ikke i kategorien tradisjonelt folk, sa konserndirektør Fernando De Lapuerta i Statkraft til Energiteknikk.

Omtalen var av det lokale Fundo e fecho de pasto-samfunnet som en domstol i Brasil mente burde vært forhåndshørt etter ILO konvensjon 169 i forbindelse med Statkrafts bygging av solparken Santa Eugênia i Bahia nordøst i Brasil.

Fundo e fecho-samfunn bruker jorden kollektivt til kvegdrift og sanking.

De Lapuerta viste til at dette Fundo e fecho-samfunnet ikke er anerkjent som en gruppe med særskilt vern av brasilianske myndigheter, nærmere bestemt Secretaria Nacional de Políticas de Promoção da Igualdade Racial (SEPPIR).

– Det anser jeg som problematisk, at man som en internasjonal aktør bestrider folks selvidentifisering. Det tenker jeg at faller utenfor Statkrafts kompetanse, og spesielt som part i en interessekonflikt, og hvor et rettighetsbrudd er hevdet, sier Susanne Normann til Energiteknikk.

Normann er førsteamanuensis ved OsloMet og ansatt i Latinamerikagruppene, og har doktorgrad i klimapsykologi fra UiO der hun blant annet gjorde datainnsamling i tradisjonelle samfunn og quilombo-samfunn i Brasil.

– I hvilken grad kan en utbygger lene seg på myndighetenes praksis i slike saker?

– Nå er det jo en rettsinstans som har bedt om en stansing av utbyggingen og kritisert miljøinstituttet INEMAs rapport for svak og sagt at disse samfunnene er ikke nevnt i INEMAs rapport, selv om de eksisterer og burde vært konsultert. Da har det skjedd noe i saken som gjør at Statkraft ikke lenger bare kan forholde seg til den opprinnelige rapporten, men må forholde seg til hva som nå er blitt identifisert av en kompetent instans i Brasil, sier Normann.

– Her er det et folk som er et subjekt i brasiliansk og internasjonal rettspraksis som ikke har vært konsultert, sier forskeren.

Som Energiteknikk har omtalt, stanset en domstol i Brasil byggingen av Statkrafts Santa Eugênia-solpark både på grunn av dårlige miljøstudier og brudd på ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheters krav om forhåndskonsultering. Senere gjorde en annen domstol delvis om avgjørelsen, og lot Statkraft fortsette byggingen. Samtidig truet Statkraft en lokal miljøorganisasjon med rettsak for æreskrenkelser hvis den ikke trakk tilbake uttalelser.

SV mener det ser ut som om Statkraft ikke har lært noe av Fosen-saken, mens MDG beskylder Statkraft for å opptre arrogant og kunnskapsløst. Nærings- og fiskeridepartementet «forventer at Statkraft opptrer etisk ansvarlig», mens Statkraft selv flere ganger har avvist at de har gjort noe galt, noe de også igjen gjør i et tilsvar nederst i denne artikkelen.

– Konsekvensutredningene utført av eksterne eksperter, inkludert antropologer med spesialkunnskap om tradisjonelle og urfolk, har evaluert virkningene og konkludert med at det ikke er noen direkte eller indirekte påvirkning av prosjektene på disse gruppene. Studiene bekreftet at prosjektet er lokalisert på privat grunn og ikke berører offisielt og uoffisielt anerkjente tradisjonelle territorier. Vi sjekket dette spesielt før vi valgte prosjektområdet, skriver Statkraft.

Susanne Normann forteller at Brasil har ratifisert ILO-konvensjon 169 og at rettighetene til både urfolk, quilombola og tradisjonelle samfunn deretter er tatt inn i nasjonalt lovverk. Det gjelder også krav til forhåndskonsultasjon.

Det betyr imidlertid ikke at disse gruppene alltid får oppfylt rettighetene sine i praksis.

– I demokratiseringsprosessen som har funnet sted etter at militærdiktaturet tok slutt i 1985, har det vært en kamp for rettighetene til urfolk og quilombola-samfunn spesielt, og nå også tradisjonelle samfunn. De har fått rettigheter til å ha egne institusjoner og kontrollere sine egne områder. Dette skal bidra til å gjøre opp for historisk urett, slik at alle folk skal ha muligheten til å blomstre. Men i denne type demokratiseringsprosesser, er det en lang vei å få omgjort det til praksis, sier Normann.

Disse gruppene møter ifølge Normann mange politiske motinteresser når jordområdene deres skal måles opp og fastsettes. Normann forteller at det er 28 ulike samfunn som så langt har fått statusen «tradisjonelle samfunn» i Brasil.

– Det er et tall som kan øke, for dette er jo en pågående prosess. Det har tatt tid for mange av disse tradisjonelle samfunnene å identifisere seg. Så lenge det er fred og ikke press på territoriene, har de kanskje ikke behov for å formalisere sin identitet, sier Normann.

Det er når det kommer andre interessenter til, at samfunnene blir gjort sårbare. Det er gjerne da de starter prosessene med å formalisere for å beskytte områdene sine.

– Lokalsamfunn og «grender» som har en identitet som tilsvarer disse nå anerkjente, tradisjonelle folkene, bruker tid på å gå inn i formelle prosesser hvor de skal få anerkjennelse. Dette skjer dessverre ofte ikke før de allerede opplever et press, sier Normann.

Dette er ifølge Normann med på å forklare hvorfor disse prosessene går sakte i Brasil. Hun sier også at Brasil verken har ressurser nok eller vilje nok til å gå i front med å sikre disse samfunnenes anerkjennelse.

– En veldig progressiv stat ville vært mer proaktiv og reist rundt og påvist tradisjonelle samfunn og fått i gang prosessene. Sånn er det ikke i Brasil. Dette er ofte veldig marginaliserte, rurale samfunn som kunne trengt mer oppfølging i å få innsyn i sine rettigheter, sier Normann.

Det gir ifølge Normann større handlingsrom til selskaper som etablerer virksomhet i områdene der de holder til.

Fundo e Feicho de pasto-samfunnet, som er berørt i forbindelse med Statkrafts vind- og solpark, startet altså prosessen med formalisering i fjor.

– Det er et eksempel på akkurat det her. Men det gjør jo ikke deres rettigheter svakere. I praksis blir den riktignok svakere, men de har samme rett, sier Normann.

Et sentralt punkt i ILO-konvensjon 169 er at det handler om samfunnenes selvforståelse som folk.

– Parallellen i Norge er jo om man opplever seg som samisk, skal man anerkjennes som det. Det er ikke noe «etnisk register» som skal sjekkes og godkjennes. Staten og samfunnet skal hensynta det i møte med rettighetshaveren, sier Normann.

Hun forteller at rettsbeskyttelsen til disse gruppene generelt er svak, og peker på negativ statistikk for miljø- og landrettighetsaktivister i Brasil.

– Nest etter Colombia var Brasil landet med flest drap av disse gruppene i 2023 på verdensbasis ifølge Global Witness, sier Normann.

Hun mener selskapene som opererer der derfor bør ta et enda større ansvar i å opptre forsiktig.

– Kan det tenkes at det etableres «tradisjonelle samfunn» kun for å få særrettigheter, men at de egentlig ikke er så «tradisjonelle» som de selv vil ha det til, men at de utnytter situasjonen for å sikre seg goder?

– Det kan jo virke som om det fra selskapenes side i møte med urfolk noen ganger ligger mellom linjene en oppfatning av at dette er tilfelle. At de antar at det er lureri for å sikre seg rettigheter. Jeg synes i så fall en slik tankegang ville være svært problematisk, sier Normann.

– Jeg vil i hvert fall være veldig forsiktig med å anta at jeg som selskap med investeringsinteresser i et område hadde en større kompetanse på å vurdere hvem som er et rettssubjekt enn rettssubjektet selv, og i dette tilfellet også Ministerio Publico i Brasil, legger hun til.

Hun påpeker at det her er snakk om lange og kompliserte prosesser.

– Her er det viktig å huske på at kolonialisme setter sine spor. Hvis du tar et blikk på Norge og ser på samisk, og spesielt sjøsamisk og kvensk område, så har jo mange underslått identiteten sin i mange år, påpeker hun.

Hun viser til at det først er generasjonen som er mellom 30 og 40 år i dag som har tatt tilbake sin identitet og kjempet hardt for å gi barna sine språkopplæringen de selv kanskje ikke fikk.

– Man lever i samfunn hvor man kanskje har underspilt identiteten sin. Psykologien snakker ofte om internalisering av rasisme. Det å ta tilbake identitet og regne seg som et urfolk eller som et tradisjonelt samfunn, er ofte veldig vanskelige og komplekse prosesser, understreker hun.